Alle har rett på likeverdige tjenester, uavhengig av sosiale bakgrunnsfaktorer som bosted, etnisk bakgrunn, funksjonsvariasjon og sosioøkonomisk status. Det er godt dokumentert at mangel på adekvat helsehjelp og likeverdige helsetjenester er en sentral levekårsutfordring blant personer med kjønnsinkongruens (Helsedirektoratet, 2015).
Levekårsundersøkelsen Seksuell orientering, kjønn og levekår (Anderssen et al., 2021) viser at transpersoner har betydelige levekårsutfordringer og rapporterer om betydelig mer diskriminering, vold, seksuelle overgrep og psykiske helseproblemer enn cispersoner. Eggebø et al. (2019) påpeker at kunnskap, forståelse og aksept for at noen bryter med kjønnsnormene ser ut til å være økende, særlig blant unge.
Manglende tillit til det eksisterende helsetilbudet og mangel på nødvendig helsehjelp for personer med kjønnsinkongruens i Norge, er blant funnene i ny rapport fra Nordlandsforskning.
Transpersoner har opplevd mangelfullt helsetilbud og møtt intoleranse, diskriminering og trakassering på en rekke samfunnsarenaer. Transpersoner erfarer dessuten ofte at helsepersonell har lite kompetanse om kjønnsmangfold og kjønnsinkongruens. I møter med helsevesenet opplever mange å føle seg usynliggjort, ikke bli tatt på alvor eller lyttet til. Generell kunnskapsmangel i samfunnet som helhet, og kunnskapsmangel blant helsepersonell spesifikt, utgjør et problem for mange (Eggebø et al., 2015; Stubberud et al., 2018; van der Ros, 2014). Negative erfaringer, opplevelse av manglende kunnskap og fordommer i helsevesenet om kjønnsinkongruens og tema knyttet til kjønnsidentitet, kan føre til manglende tillit til helsetjenesten for aktuelle brukere. Dette kan igjen føre til at enkelte vegrer seg for å oppsøke helsehjelp, og er slikt sett en betydelig helseutfordring (Reform, 2020).
Ikke-binære beskriver at de blir stående uten et helsetilbud i det offentlige helsevesenet. Dette til tross for at de nasjonale faglige retningslinjene slår fast at denne gruppen skal ha tilgang til likeverdig helsehjelp.
Retningslinjene anbefaler et desentralisert helsetilbud på et lavest mulig omsorgsnivå, med regionale sentre som kan tilby utredning, behandling og oppfølging. Dette er imidlertid ikke det tilbudet disse informantene møter. Mange personer med kjønnsinkongruens får ikke den behandlingen de har behov for lokalt eller regionalt, ettersom strukturen rundt de regionale sentrene ikke er bygget ut, og at de ikke har mulighet til å tilby medisinsk behandling. Det har skjedd ingen betydelige endringer i organiseringen av helsetilbudet etter at de nasjonale retningslinjene ble innført, og at det haster med å få gjennomført en desentralisering av helsetilbudet. Blant helsepersonell er det ulik oppfatning når det gjelder organiseringen av helsetilbudet, blant annet når det gjelder hvilke oppgaver som skal ligge nasjonalt og lokalt/regionalt.
Selv om det foreligger nasjonale faglige retningslinjer på feltet, følges ofte ikke anbefalingene når det gjelder behandlingen av denne gruppen.
Venstrekvinnelaget vil at:
- Helsetilbudet for personer med kjønnsinkongruens følger WHOs diagnosemanual ICD 11, så vel som behandlingsstandarden SoC-8 utviklet av den internasjonale foreningen for transpersoners helse (WPATH).
- Nasjonale faglige retningslinjene implementeres for personer med kjønnskongruens i alle nivåer av helsetjenesten.
- Det gis et helhetlig og individualisert tilbud til ikke-binære i tråd med nasjonale og internasjonale retningslinjer.
- Kompetansen om kjønnsmangfold økes på alle nivåer i helsevesenet. Kompetanse om personer med kjønnsinkongruens, herunder også personer med ikke-binær kjønnsidentitet, bør inn i grunnutdanningene for helsepersonell og i spesialiseringsløpene.
- Brukerperspektivet bør komme tydeligere inn i behandlingstilbudet, og at det sikres representasjon av transpersoner i helsesystemet som fag- og ressurspersoner.
Uttalelsen er vedtatt av Venstrekvinnelagets styre 16.januar 2024, og er sendt til Venstres landsstyre
