Som samfunn må vi slutte å spørre «hvorfor går hun ikke?», og heller ta skikkelig vare på de modige voldsutsatte som gjør nettopp det.
I en undersøkelse fra 2018 (1) kom det fram at bare 40 prosent av kommunene hadde en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. I en rapport fra i år (2) vises det at mange handlingsplaner og veiledere i kommunene ikke legger vekt på reetableringsfasen. Denne fasen er helt avgjørende for å unngå retur til den voldelige partneren. I tillegg har mange av handlingsplanene få konkrete tiltak og mangler forankring hos dem som skal jobbe etter dem, slik at de dermed ikke 55 fungerer effektivt.
Riksrevisjonen har i år slått fast at svakheter i det helhetlige hjelpetilbudet kan bety at voldsutsatte ikke får den hjelpen de trenger[3]. Staten har ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp og fått kommunene til å ta sitt ansvar for vold i nære relasjoner. Når mange kommuner ikke har rutiner eller avtaler for samarbeid mellom de ulike tjenestene, kan det gå utover de voldsutsatte, konkluderer Riksrevisjonen. Alle kommunene må følge opp sitt ansvar. Det betyr blant annet at alle kommuner må ha en aktiv handlingsplan mot vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, som det jevnlig skal rapporteres på, slik at den blir brukt aktivt. Planen må også gjelde konkrete tiltak i reetableringsfasen, og inkludere plikt til å følge opp voldsutsattes helseutfordringer med tilrettelagte helsetjenester.
Krisesentertilbudet over hele landet må være godt nok, det er viktig for å sikre lavterskel informasjon, hjelpetilbud og rådgivning. Mange steder er tilbudet mangelfullt på grunn av for stramme budsjetter. Politiet må også ha nok kompetanse og ressurser til å sikre voldsutsattes rettigheter. Det betyr blant annet å benytte nødvendige sikkerhetstiltak i voldssaker, slik som omvendt voldsalarm, ordinær voldsalarm, besøks- og kontaktforbud og skjult adresse.
Å bygge opp et nytt liv etter samlivsbrudd kan være vanskelig og ensomt. De som bryter med en voldelig partner, sliter i tillegg med skadevirkninger av volden. Selvfølelsen må bygges opp på nytt, og ofte må de samtidig skape et sosialt nettverk på et nytt sted. Det er vanskelig uten hjelp. Nå må det offentlige ta sitt ansvar.
Venstrekvinnelaget vil:
● at alle kommuner har en handlingsplan for forebygging av vold i nære relasjoner. Denne skal inkludere alle typer vold: fysisk, psykisk, seksuell, materiell, latent, økonomisk, digital, strukturell og sosial kontroll.
● at alle kommuner skal ha lett tilgjengelig informasjon om tilbud og tiltak for voldsutsatte i den enkelte kommune.
● at den enkelte kommune har et krisesentertilbud med tilstrekkelige menneskelige, faglige og økonomiske ressurser.
● et helhetlig oppfølgingstilbud og bedre samordning mellom ressursene i tjenesteapparatet. Ikke minst må ettervernet styrkes.
[1] «Kommunenes helhetlige arbeid med vold mot kvinner og vold i nære relasjoner», NKVTS på oppdrag for LDO 2021
[2] Rapport nr. 20-2022, NORCE Helse og samfunn «krisesenter – kommunenes arbeid og oppfølging i reetableringsfasen», NKVTS og NORCE
[3] Dokument 3:8 (2021−2022) (riksrevisjonen.no)
Teksten er hentet fra Sanitetskvinnene
