Jeg sitter med strikketøyet i hendene og tenker på Mari Horve Reites kommentar om kvinner og samfunnsengasjement. Oppvaskmaskinen durer og sikrer rene vannflasker og matbokser til i morgen. Målet er at jeg skal holde meg våken til den er ferdig.
I mellomtiden reflekterer over hvorfor kvinner ikke er like synlige og aktive i samfunnsdebatten som menn i dress. For alle kvinner jeg prater med, er opptatt av de store samfunnsspørsmålene, men prisen ved å heve stemmen – både for en selv og de nærmeste – gjør nok at mange velger å tie i offentligheten, og heller konsentrerer seg om hjemlige utfordringer, og legger engasjementet sitt i mindre synlige rammer – for eksempel søppelsortering, vaffelsteking eller strikking til nyfødtposten.
Kommentaren til Reite gir et nytt perspektiv på en problemstilling jeg har prøvd å formulere flere ganger de siste par årene, nemlig at akkurat det som gjør det vanskelig for mange kvinner å være synlig samfunnsengasjert, er hovedmotivasjonen for å være nettopp det. Det å skulle kombinere morsrolle, yrkesaktivitet og politisk engasjement kan være belastende, og jeg tror ikke vi har den konkrete og sosiale infrastrukturen som legger til rette for det. Til det trengs blant annet flere menn som tar likestillingsbladet fra munnen.
Uten at jeg skal bli for anekdotisk, så er jeg garantert ikke alene om å bli fortalt at jeg burde ha en annen hobby enn politikk. Heldigvis er det fullt mulig å kombinere politikk med strikking og skriving. Etter ett par år med digital revolusjon, har vi også lært at det går an å tilrettelegge for et aktivt politisk liv med barn, og vi har gode forbilder både i Stortinget og lokalt som viser at er mulig både å amme og være aleneforsørger og samtidig politiker. Riktignok med litt tilrettelegging.
Lite er mer givende enn å se at forslag man har kommet med, blir vedtatt politikk. For hvem er egentlig bedre rustet til å identifisere problemområdene i samfunnet, og skissere løsningene, om ikke de som lever i dem hver dag? Jeg er nok ikke den eneste kvinnen som har blitt dumpa fordi jeg prioriterte å bruke dyrkjøpt fritid på et gruppemøte eller et årsmøte i stedet for på date med det som kunne vært drømmemannen. Og selv om det sikkert var fortjent, tror jeg ikke det skjer like ofte med samfunnsengasjerte menn. Faktum er uansett at jeg kom ut av det politiske skapet først da jeg ble alene.
Samfunnsengasjerte kvinner med heltidsjobb og barn, ikke minst barn som trenger litt ekstra oppfølging, omtales ofte som «superkvinner». Det er sikkert godt ment, men jeg skulle ønske det ikke var sånn. Det burde være en selvfølge at samfunnsarenaen har plass til alle slags kvinner i alle livets faser og situasjoner, uten at det ses på som noe ekstraordinært.
Tenk hvis det var like naturlig at kvinner, uansett belastning på hjemmebane, fikk rammene, aksepten og RESPEKTEN for å delta i samfunnsdebatten på lik linje med menn? Da hadde ikke partiene hvert annet år hatt kvinnerepresentasjon i listestilling som et tema. Og i dette ligger det et annet spørsmål: Hvordan kan vi gjøre samfunnsdebatten så inviterende at også de kvinnene som syns konflikten på hjemmebane – om rosa / blå drikkekopp, sokker med/uten søm, dobbel skive / mellomleggspapir – er krevende nok, tar ordet, stikker seg frem og kommer i posisjon for andre hersketeknikker og krenkelser fra mennesker man ikke en gang kjenner?
Ragnhild Wennberg
Venstrekvinne og samfunnsdebattant under opplæring
(Innlegg i Fædrelandsvennen 10.mars 2022)
